Vi vil ikke være redde

”Vær så snill å spre ordet til så mange som mulig. I morgen er vi kanskje ikke her lenger, kanskje dreper de oss, men dere har fått høre historien vår og kan fortelle den videre”.

Dette er ordene som våre fagforeningskamerater fra Guatemala avsluttet et intervju med noen av Geneveskolens studenter. Og nettopp disse ordene har jeg valgt å starte mitt blogginnlegg med. Jeg kan være med på å bidra på å gjøre deres historie kjent. Dette er mennesker som har kommet til ILO-konferansen fra Guatemala for å gjøre sin historie kjent.  Men fordi de ikke kunne komme til enighet iapplikasjonskomiteen så fikk de heller ikke saken behandlet i denne komiteen og på konferansen.

Skuffet må de reise hjem til Guatemala, hjem for å fortsette arbeidet som gjør at de mottar drapstrusler mens de er her i Geneve. En melding om at hvis de kommer hjem igjen så vil de bli drept. Og de reiser med en visshet om at dette ikke bare er tomme trusler. Mens ILO-konferansen har pågått og de har vært her, så har to av deres fagforeningskamerater og gode venner blitt drept.

De kommer fra den største fagforeningen i Guatemala MSCIG. Og de kjemper for en annen type fagforeningsverden, fornyet og demokratisk. Dette er den eneste organisasjonen som har en agenda rettet mot regjeringen som omhandler de endringene som landet trenger. Det er også grunnen til at de bli jaget, kidnappet, voldtatt, torturert og drept. Og det er også noe som trenger å komme på agendaen.

De forteller at situasjonen er så alvorlig at de har skrevet og publisert en rapport om maquila industrien og rapportert inn flere klager bl.a. til USAs regjering som er de som har tatt hånd om frihandelsavtalen i USA. Dette er klager som omhandler viskelær, kaffe, jordbruks sektoren og maquila industrien. Deretter laget de en engelsk versjon noe som førte til at varemerker som Adidas og G.A.P sendte et brev til myndighetene i Guatemala hvor de ba om at de skulle respektere arbeidstakernes rettigheter. (Det var ikke slik at disse merkene IKKE kjente til disse forholdene før denne rapporten ble publisert).

Som et motsvar til dette publiserte arbeidsgivernes organisasjon en annonsering i mediene hvor de mente at organisasjonene måtte bli oppløst fordi de påvirket produktiviteten og konkurransen i landet. De nevnte ikke arbeidstakernes organisasjon med navn, men at de visste hvem det var og at de skulle få de nedlagt.  Denne arbeidstakerorganisasjonen er den eneste som bringer saker inn til ILO og andre organisasjoner i Guatemala. På ILO-konferansen sa arbeidsgiverne i komiteen at denne organisasjonen ikke er en ordentlig organisasjon og at de bare representerte bønder og urfolk. Men ILO støttet og anerkjente organisasjonen.

De forteller videre at når de fremmet en klage til arbeidsministeren i landet mot firmaer som Del Monte og Chiquita og at når de demonstrerte foran kontoret hans, gav ministeren ordre til sikkerhetsvaktene å låse de inne fordi de protesterte mot et internasjonalt firma. Dette er veldig alvorlig siden de mener at fordi de er kvinner som arbeider og fordi de er unge så skal de begrense organisasjonenes rettigheter. Det er faktisk slik at hver gang organisasjonen lager en rapport så dreper de deres arbeidere. De har drept deres arbeidskamerater i deres egne hjem, de angriper de bare fordi de utøver sine fagforeningsrettigheter.

Her på konferansen har de sett at arbeidsgiverne i lande ikke har noe medmenneskelighet, og at de oppfører seg som at de er stolte over det som skjer på konferansen. Stolte over at arbeidsgiverne og arbeidstakerne ikke kan komme til enighet. ”Jeg ville bare komme hit for å fortelle de alle navnene på våre arbeidskamerater som de har drept. Vi tror på vår organisasjon og det er vårt håp. Det er mange som ønsker å bli medlem, men som er redde for disse arbeidsgiverne. Men vi tror at hvis vi bare har troen på vår organisasjon så vil noe godt skje. Uansett hva som skjer, så vil vi fortsette å lage rapporter, vi vil ikke være redde og vi må fortsette å levere og vi er klar fordi dersom ingen gjør dette så vil det ikke skje noen endring i landet vårt”.

”Jeg har tenkt på å forlate landet, men vi kan ikke forlate det bare fordi arbeidsgiverne og myndighetene vil drepe oss”.

Da har jeg gjort et forsøk på å få frem deler av deres historie, og det som jeg ikke har fått fortalt her er dessverre ikke noe bedre.

Reidun