Nobelt vi

Foto: Geirmund Jor

Hun ankommer workers-group inn sidedøren med rak rygg, etter å ha talt for ILOs storstue; hun så faktisk litt nervøs ut på storskjermen, før hun fikk ordet. Øynene flakket litt og man kunne se det i øynene hennes som vi kjenner hos oss selv når vi skal si noe i en forsamling. Hun framstod som rørt, stolt, varm og, ja nobel...

 Og, nå er hun hos oss, i sal 19, hvor vi har tilbrakt mange møter de siste tre ukene, snakket med fagforeningsrepresentanter fra hele verden og vi har til og med kommet på nikk med noen. Nå er vi invitert ned på gulvet og sitter blant delegatene når hun kommer inn til oss. Applausen er varm og hun blir ledet til panelet hvor møteleder pleier å sitte; vi tar på oss øretelefonene, hun tar ordet og snakker om situasjonen til burmesiske fremmedarbeidere i Thailand og menneskerettigheter før ordet går til delegatene.

Delegaten fra island ønsker henne lykke til med fredsprisen hun endelig skal motta i Oslo i helgen, mens en mannelig delegat fra Japan overbringer en hilsen fra sine kvinnelige søstre i Japan, og beskriver hvor stor inspirasjon hennes styrke og utholdenhet har vært for dem. Det er likevel den kvinnelige delegaten fra Italia som virkelig får fram fellesskapsfølelsen i meg: Hun beskriver hvordan workers har vært en drivkraft for ILOs aktive arbeid i 30 år for å sette søkelyset på brudd på menneskerettigheter i Burma (ja, for Aung San sier Burma, og da kan vel jeg også det) og hvordan fagbevegelsen og hun selv i så mange år har engasjert seg i kampen. Og, nå er hun her hos oss, free at last...

 Det får meg til å tenke på da jeg kom i prat med arbeidsgiverdelegat fra Norge, som påsto at han hadde prøvd alt for å få inderne til å organisere seg i "hans" bedrift, men at det bare var helt umulig med indere. Da jeg luftet denne påstanden med Magnus Berge fra ILO, som faktisk har gjort mye bra arbeid med å organisere indere, svarte han tørt at det kanskje var mer utslag av dårlig ledelse, enn at det er umulig å bygge fagbevegelse i India. Vi treffer dem overalt, dem som skråsikkert sier at "dette går ikke" eller "at dette er "umulig. Det er kanskje derfor det er så inspirerende med historier som den om Aung San Suu Kyi eller Nelson Mandela: Det er få ting som er umulig.

Aung San får blomster av sin italienske "søster" og delegaten fra Sør Afrika griper ordet og leser opp et manus med karakteristisk sør afrikansk aksent; han nevner et råd som Nelson Mandela hadde gitt om at man ikke måtte glemme gamle venner, når hun nå på den internasjonale arenaen ville få andre råd fra "nye" venner, sannsynligvis næringslivet, som nå står i kø for å være først i Burma. Parallellen til Nelson Mandela er rørende, og vi føler et sterkt fellesskap med fagbevegelsen som har vært med på å gjøre dette mulig; vi sitter blant dem som år etter år har tatt opp brudd på menneskerettighetene i Burma, ja vi sitter til og med i samme salen, og nå sitter hun 6-7 meter unna oss som et levende bevis på at det nytter: Det nytter! (du smiler kanskje, men jeg trot du også hadde latt deg rive litt med)  Et øyeblikk har vil følt fellesskapet, med hverandre, delegatene, Genéveskolen og... henne. Et nobelt vi... selv om jeg selv ikke har løftet en finger i retningen Burma.

Aung San Suu Kyi snur seg mot delegaten fra Japan igjen og med et ironisk smil ber hun ham overbringe en hilsen til søstrene sine hjemme i Japan: "I et av verdens rikeste land, må det vel være mulig å få til litt mer likestilling."

Så, er det over og hun er på vei ut sidedøren med et kobbel av sikkerhetsvakter; det var faktisk en stor opplevelse. Litt festtaler, men dette er helt klart et politisk menneske. Som hun sa selv:

"Jeg sitter foran dere som et parlamentsmedlem fra Burma, og ikke som en statsleder... enda."