Demokrati X

Medbestemmelse er krevende og tar tid. Trepartssamarbeidet i ILO kan gi noen tanker om hvordan vi kan styrke utdanningsforbundets og profesjonens rolle i skoleutviklingen.


Konferansesalen er rund, med vegger av mørkt lakket tre som spenner seg i en bue, fra gulv til tak. De ca 250 konferansebordene i komiteen for sosial sikkerhet, er plassert i halvsirkler inn mot sekretariatet, og representanter fra arbeidsgiver, arbeidstaker og regjeringer fyller opp hver sin sirkelsektor; ILO er den eneste internasjonale organisasjonen som bygger på et trepartssamarbeid mellom fagforening, arbeidsgiver og regjering.

Min gode svenske kollega i SPF komiteen

Vi sitter på klamme beige skinnstoler på tredje timen og lytter til diskusjonen om formuleringen av et avsnitt i en avtaletekst: På årets ILO-konferanse skal man ferdigforhandle en anbefaling om hvordan fattige land kan utvikle systemer for sosial sikkerhet (Social Protection Floor: SPF): Over 5 milliarder mennesker mangler noen form for slike støtteordninger. 


Regjeringen fra Brasil argumenterer med stor patos for å få med en formulering om at systemer for sosial sikkerhet stimulerer etterspørselen i krisetider. Talspersonen fra arbeidsgiver reiser seg og etterlyser fakta som beviser en slik påstand hvor på delegaten fra Brasil, med Latin Amerikansk intensitet, repliserer "Kom!... Kom til Brasil og jeg kan snakke i 3 år... (applaus) og jeg kan gi deg en presentasjon på 3 år om fordelene med å utvide ordningene for sosial sikkerhet. Mer applaus. Talspersonen for arbeiderne foreslår at man kan legge til ordet "hjelpe" å stimulere, og arbeidsgiver godtar dette. Og slik går timene, ord for ord, avsnitt for avsnitt; hvert ord er gjennomdiskutert og har derfor legitimitet. 


Jeg må si at jeg er imponert over evnen til å finne felles grunn, jobbe med hverandre og bruke humor når uenigheten er stor: Alle blir kjent med hverandres ståsted, etter en god prosess, og nye løsninger vokser frem; bedre enn de to opprinnelige posisjonene.


Dette får meg til å tenke over hvor tidkrevende involvering og medbestemmelse er i skolen, og hvor stor mangelvare en slik deltagelse er i utarbeidelsen av utviklingsplaner for skole ute i kommune-Norge; skolebyråkrater drar på konferanser og plukker opp ulike pedagogiske ideer som er i tiden og skriftliggjør disse i handlingsplaner, som de så må innføre på skolene, til stor frustrasjon for lærere som har bygget seg opp en egen undervisningspraksis. Jeg stiller spørsmål ved det etiske i at en gruppe mennesker, gjerne arbeidsgiver/skoleeier, skal få annen gruppe mennesker, lærerne/profesjonen, til å tenke som dem; hvor stor legitimitet og bærekraft har en slik ovenfra og ned fremgangsmåte?


Utdanningsforbundet skal involveres så tidlig som mulig og i størst mulig grad; dette er ofte vanskelig for skoleeier fordi de har bestemt seg på forhånd for hvilket resultat de vil ha, og fagforeningen blir da en bremsekloss som med ulike midler må bekjempes. Vi kan unngå dette hvis fagforeningen deltar i utformingen av innholdet i disse planene; de vil da bli bedre, ha større legitimitet og det vil hjelpe (he he) lærerne til å føle større eierskap.


Klokken er 18.30 og 250 delegater har fått på plass 8 avsnitt av anbefalingen om et SPF, og hodet mitt er overinnstilt på solnedgang og piknik på stranda i Geneve. Vi skal sitte hele neste uke å få med oss hvordan dokumentet vokser fram i dialog, argumentasjon og kompromiss mellom partene; demokrati er krevende, men nødvendig for en anbefaling som skal kunne stå i flere 10 år.


Espen