Historisk øyeblikk

Å få være med på en historisk opplevelse kan være ganske stort. Og det kan jo også være veldig spennende. Det har det vært denne gangen også! Men denne må jeg ærlig innrømme jeg gjerne skulle vært den foruten.

I applikasjonskomiteen som er nevnt i tidligere innlegg, har de som oppgave å bli enige om en liste med 25 land som senere må forsvare seg på grunn av alvorlige brudd på ILO-konvensjonene. Når dette skjer må landene fortelle hvorfor de som land for eksempel ikke har fagforeningsfrihet eller ikke har avskaffet barnearbeid, lik lønn for likt arbeid, drap på fagforeningsledere osv. En ting er i hvert fall sikkert og det er at dette er viktige, alvorlige og forferdelige saker. Bare det å lese noen av sakene er helt hjerteskjærende, så det å skulle få høre på de ville nok vært ennå verre. Men dette skal vi altså ikke få oppleve!

Og hvorfor ikke det spør du kanskje? Dette har de da gjort siden 1930 tallet en gang så hvorfor ikke nå? Det kommer av at arbeidsgivere og arbeidstakerne ikke klarer å bli enige. Og ja som nevnt tidligere så handler det fremdeles om streikeretten! For første gang i historien blir det ingen liste med ”name and shame” på ILO-konferansen og komiteen får da heller ikke utført oppgaven som de er blitt satt til å gjøre. 

Så hvorfor stopper det opp, og man ikke kan komme til enighet? I forkant av konferansen så er det en ekspertgruppe sammensatt av representanter fra arbeidsgivere, arbeidstakere og regjering som alle er oppnevnt av sine egne som har sett på ILO-konvensjonene. De har da kommet med  en tolking av konvensjon 87, som omhandler retten til å organisere seg, hvor de tolker inn at i denne ligger også retten til å streike. Dette er de blitt enige om i ekspertgruppen, og alle partene har skrevet under på dette.

Arbeidstakerne støtter denne tolkningen som ekspertene kommer med, (det gjør for så vidt den norske regjeringen også, noe de har tatt til orde for i komiteen), mens arbeidsgiverne nekter å gå med på dette. De mener at dette IKKE kan tolkes inn i denne konvensjonen og at ingen land skal da bli stilt til ansvar for noe som ILO-konvensjonen ikke omhandler. Begge parter nekter å gi seg på dette spørsmålet, og resultatet er ingen liste i år!

Jeg må innrømme at jeg er ganske skuffet over arbeidsgiverne sine holdninger på dette punktet. Og jeg må nok innrømme at jeg tillegger de noen egeninteresser i spørsmålet om streikeretten.  Men det er jo selvsagt min egen lille tolkning av situasjonen…

Jeg snakket med den norske arbeidsgiverrepresentanten for å prøve å forstå hvorfor retten til å streike ikke kan være med i denne tolkningen. Hans forklaring på dette var at mange bedrifter i mange land allerede var så redde for fagforeningene, og ville allerede ikke ha noe med fagforeninger å gjøre. Dersom streikeretten i tillegg skulle ligge i dette, ville det i hvert fall bli helt umulig for ansatte å organisere seg i fagforninger og det ville være vanskelig for norske bedrifter å samarbeide med de. Må innrømme at jeg ikke er overbevist over forklaringen… Og la meg bare trekke frem norske Bama som er stjerneeksempel på hvordan dette kan gjøres og burde gjøres.

Rom ble ikke bygget på en dag, men resultatet ble bra til slutt!

Reidun