Med rett til å streike?

Vi på Genèveskolen kommer fra ulike forbund, men en ting har vi felles og det er et brennende hjerte for retten til å organisere seg og for arbeidstakernes vilkår i arbeidslivet. Dan Rugsveen fra Fellesforbundet har derfor bedt om å få poste et innlegg i vår blogg for å få ytre noen tanker fra våre opplevelser her på Genèveskolen og som jeg ikke har noe problem med å stille meg bak. Skulle vel heller ønske at det var jeg som hadde skrevet det, fordi jeg satt å skrev på det samme temaet selv, men ble liksom aldri fornøyd. Så da Dan kom til meg for å høre om han kunne få poste innlegget sitt i vår blogg ble jeg glad fordi han hadde klart å få frem det som jeg også ønsket å formidle til dere, men som jeg slet med å formulere for å få frem budskapet.   

Med rett til å streike? 

For oss oppe i det kalde og forblåste nord er det slik at det for de aller fleste faller naturlig at det finnes en streikerett. Slik er det og slik har det vært i mange år. Arbeidsgivere og regjering/storting er klar over dette virkemiddelet og respekterer dette. Slik er det ikke overalt i verden. 

I Brasil i fjor ble det avholdt en streik blant ansatte ved metro systemet i Sao Paulo. Eller, rettere sagt, det ble varslet at det skulle streikes fra arbeidstaker siden og dette ble også på et vis godtatt av arbeidsgiversiden. Problemet begynte ikke før "bedriften" i en uttalelse kunne fortelle at byens metro ville under streiken operere som normalt. Hvordan kan en arbeidsgiver klare å si noe sånn spør man seg? Vel, i dette tilfellet så truet bedriften med dagsbøter på 50 000 dollar (ja, du leste riktig. Og nei, det er ikke en skrivefeil) til de av arbeiderne som valgte å ta del i streiken. Dette er langt fra den eneste streiken i verden som fortoner seg på denne måten.

I ILO konvensjon 98 slås det fast at alle som ønsker det skal ha retten til å organisere seg og at man har rett på kollektive forhandlinger. I denne konvensjonen står det ingen ting om retten til å streike, men for meg og mange andre står det klinkende klart at skal man forhandle så må man også ha noe å "true" med. Det vi, som arbeidstakere kan true med er nettopp streik.
I disse dager avholdes den 101. International arbeider konferansen (ILC) i Genève. På denne konferansen har det kommet frem et syn fra arbeidsgiverne som er skremmende for oss i fagbevegelsen.
Det diskuteres hvert år en liste over 25 tilfeller på grove brudd på konvensjonene som alle partene i ILO er blitt enige om. Denne listen forhandles frem mellom arbeidsgivere og arbeidstakere som er representert på konferansen.  Listen skulle vært klar i torsdag og senest fredag . Listen er ennå ikke klar og det skyldes at arbeidsgivere ikke ønsker at det på denne listen skal være saker som omhandler retten til å streike. Det vil med andre ord si at arbeidsgivere på et globalt plan i disse dager går til angrep på streikeretten. En rett som av mange er å anse som en menneskerett! (Representanten fra den Norske regjeringen tok til ordet for dette i komiteen, og støttet at retten til å streike er en fundamental rettighet for arbeidstakerne)
 

Når klokken er passert 21.30 fredag kveld, så har de enda ikke klart å bli enige om en liste. Det har blitt lagt frem en såkalt "default list". Dette betyr at vi i skrivende stund har en liste med saker som hverken arbeidsgiverne eller arbeidstakerne vil ha. Dette igjen kan, i verste fall bety slutten på denne komiteen.
 

Arbeidsgiverne mener at dette er en sak som ikke skal behandles i ILO organet, som er et trepartsorgan (regjeringer, arbeidsgivere og arbeidstakere), men heller på et politisk plan.  I Norge er dette noe som lar seg gjennomføre. Men hvordan ville det være hvis dette skulle tas opp politisk i land som Indonesia, Hviterussland, Jordan og Tyrkia som alle er land som har ratifisert ILO konvensjon 98. Er sjansen stor for at det er politisk vilje i disse landene til å inngå samtaler på et politisk nivå når det gjelder streikerett?

Min konklusjon er at det er lite sannsynlig at fagforeningene i disse landene i det hele tatt vil bli invitert til bordet for å diskutere dette.

 

Hjemme i Norge er det streik i offentlig sektor. Dette er noe de aller fleste aksepterer og vi i fagbevegelsen viser på forskjellige måter solidaritet med de streikende i større eller mindre grad. Får arbeidsgiverne det som de vil kan streiker snart være noe som hører fortiden til for våre kamerater ute i verden og for oss i Norge. Hva vil da våre pressmiddler være?
 

Vi må ALDRI hvile og vi kan ALDRI tro at kampene er vunnet!

Med kameratslig hilsen og med støtte til de streikende Dan Rugsveen