Nobelt vi

Foto: Geirmund Jor

Hun ankommer workers-group inn sidedøren med rak rygg, etter å ha talt for ILOs storstue; hun så faktisk litt nervøs ut på storskjermen, før hun fikk ordet. Øynene flakket litt og man kunne se det i øynene hennes som vi kjenner hos oss selv når vi skal si noe i en forsamling. Hun framstod som rørt, stolt, varm og, ja nobel...

 Og, nå er hun hos oss, i sal 19, hvor vi har tilbrakt mange møter de siste tre ukene, snakket med fagforeningsrepresentanter fra hele verden og vi har til og med kommet på nikk med noen. Nå er vi invitert ned på gulvet og sitter blant delegatene når hun kommer inn til oss. Applausen er varm og hun blir ledet til panelet hvor møteleder pleier å sitte; vi tar på oss øretelefonene, hun tar ordet og snakker om situasjonen til burmesiske fremmedarbeidere i Thailand og menneskerettigheter før ordet går til delegatene.

Delegaten fra island ønsker henne lykke til med fredsprisen hun endelig skal motta i Oslo i helgen, mens en mannelig delegat fra Japan overbringer en hilsen fra sine kvinnelige søstre i Japan, og beskriver hvor stor inspirasjon hennes styrke og utholdenhet har vært for dem. Det er likevel den kvinnelige delegaten fra Italia som virkelig får fram fellesskapsfølelsen i meg: Hun beskriver hvordan workers har vært en drivkraft for ILOs aktive arbeid i 30 år for å sette søkelyset på brudd på menneskerettigheter i Burma (ja, for Aung San sier Burma, og da kan vel jeg også det) og hvordan fagbevegelsen og hun selv i så mange år har engasjert seg i kampen. Og, nå er hun her hos oss, free at last...

 Det får meg til å tenke på da jeg kom i prat med arbeidsgiverdelegat fra Norge, som påsto at han hadde prøvd alt for å få inderne til å organisere seg i "hans" bedrift, men at det bare var helt umulig med indere. Da jeg luftet denne påstanden med Magnus Berge fra ILO, som faktisk har gjort mye bra arbeid med å organisere indere, svarte han tørt at det kanskje var mer utslag av dårlig ledelse, enn at det er umulig å bygge fagbevegelse i India. Vi treffer dem overalt, dem som skråsikkert sier at "dette går ikke" eller "at dette er "umulig. Det er kanskje derfor det er så inspirerende med historier som den om Aung San Suu Kyi eller Nelson Mandela: Det er få ting som er umulig.

Aung San får blomster av sin italienske "søster" og delegaten fra Sør Afrika griper ordet og leser opp et manus med karakteristisk sør afrikansk aksent; han nevner et råd som Nelson Mandela hadde gitt om at man ikke måtte glemme gamle venner, når hun nå på den internasjonale arenaen ville få andre råd fra "nye" venner, sannsynligvis næringslivet, som nå står i kø for å være først i Burma. Parallellen til Nelson Mandela er rørende, og vi føler et sterkt fellesskap med fagbevegelsen som har vært med på å gjøre dette mulig; vi sitter blant dem som år etter år har tatt opp brudd på menneskerettighetene i Burma, ja vi sitter til og med i samme salen, og nå sitter hun 6-7 meter unna oss som et levende bevis på at det nytter: Det nytter! (du smiler kanskje, men jeg trot du også hadde latt deg rive litt med)  Et øyeblikk har vil følt fellesskapet, med hverandre, delegatene, Genéveskolen og... henne. Et nobelt vi... selv om jeg selv ikke har løftet en finger i retningen Burma.

Aung San Suu Kyi snur seg mot delegaten fra Japan igjen og med et ironisk smil ber hun ham overbringe en hilsen til søstrene sine hjemme i Japan: "I et av verdens rikeste land, må det vel være mulig å få til litt mer likestilling."

Så, er det over og hun er på vei ut sidedøren med et kobbel av sikkerhetsvakter; det var faktisk en stor opplevelse. Litt festtaler, men dette er helt klart et politisk menneske. Som hun sa selv:

"Jeg sitter foran dere som et parlamentsmedlem fra Burma, og ikke som en statsleder... enda."

Vi vil ikke være redde

”Vær så snill å spre ordet til så mange som mulig. I morgen er vi kanskje ikke her lenger, kanskje dreper de oss, men dere har fått høre historien vår og kan fortelle den videre”.

Dette er ordene som våre fagforeningskamerater fra Guatemala avsluttet et intervju med noen av Geneveskolens studenter. Og nettopp disse ordene har jeg valgt å starte mitt blogginnlegg med. Jeg kan være med på å bidra på å gjøre deres historie kjent. Dette er mennesker som har kommet til ILO-konferansen fra Guatemala for å gjøre sin historie kjent.  Men fordi de ikke kunne komme til enighet iapplikasjonskomiteen så fikk de heller ikke saken behandlet i denne komiteen og på konferansen.

Skuffet må de reise hjem til Guatemala, hjem for å fortsette arbeidet som gjør at de mottar drapstrusler mens de er her i Geneve. En melding om at hvis de kommer hjem igjen så vil de bli drept. Og de reiser med en visshet om at dette ikke bare er tomme trusler. Mens ILO-konferansen har pågått og de har vært her, så har to av deres fagforeningskamerater og gode venner blitt drept.

De kommer fra den største fagforeningen i Guatemala MSCIG. Og de kjemper for en annen type fagforeningsverden, fornyet og demokratisk. Dette er den eneste organisasjonen som har en agenda rettet mot regjeringen som omhandler de endringene som landet trenger. Det er også grunnen til at de bli jaget, kidnappet, voldtatt, torturert og drept. Og det er også noe som trenger å komme på agendaen.

De forteller at situasjonen er så alvorlig at de har skrevet og publisert en rapport om maquila industrien og rapportert inn flere klager bl.a. til USAs regjering som er de som har tatt hånd om frihandelsavtalen i USA. Dette er klager som omhandler viskelær, kaffe, jordbruks sektoren og maquila industrien. Deretter laget de en engelsk versjon noe som førte til at varemerker som Adidas og G.A.P sendte et brev til myndighetene i Guatemala hvor de ba om at de skulle respektere arbeidstakernes rettigheter. (Det var ikke slik at disse merkene IKKE kjente til disse forholdene før denne rapporten ble publisert).

Som et motsvar til dette publiserte arbeidsgivernes organisasjon en annonsering i mediene hvor de mente at organisasjonene måtte bli oppløst fordi de påvirket produktiviteten og konkurransen i landet. De nevnte ikke arbeidstakernes organisasjon med navn, men at de visste hvem det var og at de skulle få de nedlagt.  Denne arbeidstakerorganisasjonen er den eneste som bringer saker inn til ILO og andre organisasjoner i Guatemala. På ILO-konferansen sa arbeidsgiverne i komiteen at denne organisasjonen ikke er en ordentlig organisasjon og at de bare representerte bønder og urfolk. Men ILO støttet og anerkjente organisasjonen.

De forteller videre at når de fremmet en klage til arbeidsministeren i landet mot firmaer som Del Monte og Chiquita og at når de demonstrerte foran kontoret hans, gav ministeren ordre til sikkerhetsvaktene å låse de inne fordi de protesterte mot et internasjonalt firma. Dette er veldig alvorlig siden de mener at fordi de er kvinner som arbeider og fordi de er unge så skal de begrense organisasjonenes rettigheter. Det er faktisk slik at hver gang organisasjonen lager en rapport så dreper de deres arbeidere. De har drept deres arbeidskamerater i deres egne hjem, de angriper de bare fordi de utøver sine fagforeningsrettigheter.

Her på konferansen har de sett at arbeidsgiverne i lande ikke har noe medmenneskelighet, og at de oppfører seg som at de er stolte over det som skjer på konferansen. Stolte over at arbeidsgiverne og arbeidstakerne ikke kan komme til enighet. ”Jeg ville bare komme hit for å fortelle de alle navnene på våre arbeidskamerater som de har drept. Vi tror på vår organisasjon og det er vårt håp. Det er mange som ønsker å bli medlem, men som er redde for disse arbeidsgiverne. Men vi tror at hvis vi bare har troen på vår organisasjon så vil noe godt skje. Uansett hva som skjer, så vil vi fortsette å lage rapporter, vi vil ikke være redde og vi må fortsette å levere og vi er klar fordi dersom ingen gjør dette så vil det ikke skje noen endring i landet vårt”.

”Jeg har tenkt på å forlate landet, men vi kan ikke forlate det bare fordi arbeidsgiverne og myndighetene vil drepe oss”.

Da har jeg gjort et forsøk på å få frem deler av deres historie, og det som jeg ikke har fått fortalt her er dessverre ikke noe bedre.

Reidun

Solidaritet X

Hvert år inviterer LO de norske deltagerne på Genèveskolen på lunsj på "Le Vieux Bois", en restaurant hvor kokkene og servitørene er lærlinger på vei inn i arbeidslivet, og vi legger vekt på å behandle dem med respekt og takke for god service og mat, selv om noe av den fløyelsmyke rødvinen havnet på duken under skjenkingen. Jeg var så heldig å ha datteren til en av de andre lunsjdeltagerne til bords; en meget intelligent ung dame på 12 eller 13 som hadde meningers mot om veldig mye:

Vi startet med en diskusjon om nynorsk da hun fant ut at jeg var lærer. Så, spurte hun meg om jeg visste noe som hendte i 1919; hun visste allerede at 1. verdenskrig sluttet, at ILO ble dannet og; hun kunne fortelle meg at 15. januar 1919 ble 21 mennesker drept og 150 mennesker skadet i Boston av en 4 meter høy flodbølge av sirup som veltet gjennom gatene, da en stor tank brast, sikkert på grunn av dårlige rutiner for sikkerhet på arbeidsplassen. Imponert over historien kunne jeg fortelle at jeg mente å huske at spanskesyken herjet verden i 1919 og drepte, ja var det ikke over 10 millioner tro? ( i virkeligheten mellom 40 og 100)

Vi utsettes hele tiden for tall som forteller hvor katastrofal eller ille situasjonen er, som regel et eller annet fjernt sted i verden. 6. juni ble årets rapport om brudd på fagforeningsrettigheter lagt fram på ILO konferansen, en tykk blekke med rapporter om brudd i alle verdensdeler.

I komiteen for brudd på rettigheter har arbeidsgiversiden pulverisert hele prosessen for at sakene kan bli hørt og lagt fram, og  i komiteen for ungdomsledighet prøver de å uthule rettighetene våre med et budskap om mer fleksible ordninger og noe de kaller for selfemployment; arbeiderne kan sies opp en dag, for så å måtte komme tilbake på jobb neste dag som selvstendig næringsdrivende; uten rettigheter. Og, det tankevekkende er at det ikke er miljøer fra Asia, Afrika og Latin Amerika som står bak. Det er delegater fra EUROPA som er the bad... nei, vent; the bad BAD guyes.

Bordkavaleren min filosoferer over at hun aldri vil godta noe hun er uenig i klassen. Jeg vil ikke argumentere mot henne, men få henne til å tenke. "Ja, det er vanskelig det med at flertallet vil en ting, mens en selv er uenig og brenner for en sak." Jeg tenker at jeg kjenner igjen problemstillingen hennes fra min egen arbeidshverdag. Fagbevegelsens styrke er at vi står sammen når vi er blitt enige. "Jeg har vært i 39 land, hvor mange har du vært i?, spør hun meg utfordrende. Jeg sier at jeg er litt usikker, men at det sikkert er mange. "Har du vært i Singapore?" "Nei",  svarer jeg, "men har du vært i India?", og vi går over i en konkurranse om hvem som har vært i forskjellige land:

Det er en ting å ikke tenke over seg fattigdom og brudd på rettigheter rundt omkring i verden, enten fordi det ikke når gjennom i mediestrømmen, eller fordi det ikke når gjennom vårt eget filter, en annen ting er å sitte her å se utover workersgroup, med delegasjoner fra Etiopia, fra Colombia, fra Guatemala; ansikter fra alle medlemslandene i ILO. Fredag avsluttet Genèveskolen, tradisjon tro, med å synge for hele forsamling. Vi ville gi dem inspirasjon til å fortsette sin kamp og valgte en engelskoversatt utgave av "Til ungdommen", av Nordahl Grieg, og etter responsen å dømme, gikk den hjem:  "Finnes her nød og sult, skyldes det svik."

Lunsjen er over og jeg tar bordkavaleren min i handa. Jeg skal innrømme at hun hadde imponert meg og at jeg tenkte at hun kan komme til å utrette mye. Hun hadde fått meg til å tenke. Vi har alt å vinne på å stå sammen. Neste gang er det oss. Som Geir Myrstad, norsk ildsjel i ILO i kampen mot barnearbeid, sa under et intervju: "Solidaritet er ikke er ikke bare noe vi gjør for andre; vi gjør det for oss selv."


Espen

Tenk om

Tenk om det var slik at jeg måtte avgi graviditetstest til min arbeidsgiver med jevne mellomrom.

Tenk om det var slik at min arbeidsgiver skulle få bestemme om jeg fikk lov til å være medlem av en fagforening eller ei.

Tenk om det var slik at jeg mistet jobben min for å organisere meg.

Tenk om det var slik at min arbeidsgiver bestemte at jeg fikk lov til å streike eller ei.

Tenk om det var slik at jeg fikk mitt hjem ransaket fordi jeg var aktiv i en fagforening.

Tenk om det var slik at jeg ble kidnappet, voldtatt, torturert eller drept fordi jeg kjempet for bedre vilkår for meg selv og mine kamerater.

Tenk om det var slik at min familie og venner var i fare fordi jeg valgte å være aktiv i en fagforening.

Tenk om det var slik at jeg fikk trusler om å bli drept når jeg reiste hjem igjen til mitt eget land fordi jeg valgte å gi disse forholdene et ansikt på ILO – konferansen.

Tenk at det faktisk er slik for mange av mine fagforeningskamerater rundt om i verden!

Her fra Maquila industrien i Nicaragua

Reidun

SPF: Quickly, rapidly or fast?

Sola sender sine første matte stråler over hustakene i Genève og jeg er allerede oppe, selv om vi kjørte 13 timer på FN-bygningen i går, som var en god dag for arbeiderne i komiteen for sosial sikkerhet (SPF) og Norge spilte endelig en avgjørende rolle for å få med formuleringer om trepartssamarbeid og kollektive forhandlinger; viktige brikker for ILOs bekjempelse barnearbeid.

Quckly or rapidly?
 Foto: Kai Christoffersen

Som beskrevet i "Demokrati X" er utarbeidelsen av dokumentet tidkrevende og jeg smilte litt i skjegget da jeg så i papirene at alle de afrikanske landene hadde lagt inn et forslag om å bytte ut ordet "rapidly" med "quickly" i setningen "Members should put in place and complete as rapidly as possible" (et gulv for sosial sikkerhet); noen legger kanskje inn forslag bare for å høre sin egen stemme. Helen Kelly er fra New Zealand, som er talsperson for arbeiderne, tok straks ordet med en spøkefull undertone: "As a native English speaker I'm a bit confused about the difference in between rapidly and quickly, but I'll go for either one as long as it is "fast"!

Et SPF vil gjør flere fattige i stand til å sende
barna sine på skole.

Et sosialt gulv skal hjelpe "alle" verdens fattige til å karre seg over fattigdomsgrensa ved at staten sørger for økonomisk trygghet for alle, i alle livets faser form av fødselspermisjon, barnetrygd, ledighetstrygd og pensjon. I Brasil får for eksempel fattige gjennom programmet Bolsa Familia kontantoverføringer hvis de sender barna på skole. Brasil fremstår som en drivkraft for å gå langt i å sikre omfattende ordninger for alle; skulle ønske Norge hadde tatt en like aktiv og tydelig posisjon. Tanken med SPF er enkel: Fattige sender barna sine på skole i stedet for ut i ulike former for barnearbeid, som i de verste tilfellene kan innebære ting som prostitusjon eller gruvearbeid.

Kollektive forhandlinger og trepartssamarbeid, det man kaller for sosial dialog, mellom partene i arbeidslivet er, med bla Norges støtte (endelig), tatt med i anbefalingen for hvordan man effektiv kan bygge ut et SPF; og anerkjennes dermed som et viktig prinsipp for å lykkes. Dette skal de norske delgatene fra "workers" ha skryt for: La det ikke være tvil; arbeidsgiversiden prøver hele tiden å stoppe formuleringer som fremmer slike rettigheter. Etter 7 år i Osloskolen er denne anerkjennelsen av sosial dialog mellom partene i arbeidslivet for å lykkes, tankevekkende; innføringen av nye kvalitetssystemer ble kjørt i gjennom  uten at man hadde den nødvendige dialogen med fagforeningen; jeg har flyktet, så jeg håper ting har bedret seg (se "Demokrati X").

Arbeidsgiver og arbeidstaker må altså samarbeide tett i størst mulig grad, for å sikre en god, og bærekraftig skoleutvikling.  For mange barn dreier det seg om å ha muligheten til å gå på skolen i det hele tatt. Så, regjeringen bør vurdere å gjenoppta den øremerkede støtten til ILO (IPEC) for å hjelpe barn ut av barnearbeid tilbake på skolebenken. Og, i utdanningsforbundet kan vi legge hodene sammen for å spille en mer aktiv rolle i skoleutviklingsarbeidet rundt omkring i kommunenorge.

Quickly, rappidly, FAST...!

Espen

Historisk øyeblikk

Å få være med på en historisk opplevelse kan være ganske stort. Og det kan jo også være veldig spennende. Det har det vært denne gangen også! Men denne må jeg ærlig innrømme jeg gjerne skulle vært den foruten.

I applikasjonskomiteen som er nevnt i tidligere innlegg, har de som oppgave å bli enige om en liste med 25 land som senere må forsvare seg på grunn av alvorlige brudd på ILO-konvensjonene. Når dette skjer må landene fortelle hvorfor de som land for eksempel ikke har fagforeningsfrihet eller ikke har avskaffet barnearbeid, lik lønn for likt arbeid, drap på fagforeningsledere osv. En ting er i hvert fall sikkert og det er at dette er viktige, alvorlige og forferdelige saker. Bare det å lese noen av sakene er helt hjerteskjærende, så det å skulle få høre på de ville nok vært ennå verre. Men dette skal vi altså ikke få oppleve!

Og hvorfor ikke det spør du kanskje? Dette har de da gjort siden 1930 tallet en gang så hvorfor ikke nå? Det kommer av at arbeidsgivere og arbeidstakerne ikke klarer å bli enige. Og ja som nevnt tidligere så handler det fremdeles om streikeretten! For første gang i historien blir det ingen liste med ”name and shame” på ILO-konferansen og komiteen får da heller ikke utført oppgaven som de er blitt satt til å gjøre. 

Så hvorfor stopper det opp, og man ikke kan komme til enighet? I forkant av konferansen så er det en ekspertgruppe sammensatt av representanter fra arbeidsgivere, arbeidstakere og regjering som alle er oppnevnt av sine egne som har sett på ILO-konvensjonene. De har da kommet med  en tolking av konvensjon 87, som omhandler retten til å organisere seg, hvor de tolker inn at i denne ligger også retten til å streike. Dette er de blitt enige om i ekspertgruppen, og alle partene har skrevet under på dette.

Arbeidstakerne støtter denne tolkningen som ekspertene kommer med, (det gjør for så vidt den norske regjeringen også, noe de har tatt til orde for i komiteen), mens arbeidsgiverne nekter å gå med på dette. De mener at dette IKKE kan tolkes inn i denne konvensjonen og at ingen land skal da bli stilt til ansvar for noe som ILO-konvensjonen ikke omhandler. Begge parter nekter å gi seg på dette spørsmålet, og resultatet er ingen liste i år!

Jeg må innrømme at jeg er ganske skuffet over arbeidsgiverne sine holdninger på dette punktet. Og jeg må nok innrømme at jeg tillegger de noen egeninteresser i spørsmålet om streikeretten.  Men det er jo selvsagt min egen lille tolkning av situasjonen…

Jeg snakket med den norske arbeidsgiverrepresentanten for å prøve å forstå hvorfor retten til å streike ikke kan være med i denne tolkningen. Hans forklaring på dette var at mange bedrifter i mange land allerede var så redde for fagforeningene, og ville allerede ikke ha noe med fagforeninger å gjøre. Dersom streikeretten i tillegg skulle ligge i dette, ville det i hvert fall bli helt umulig for ansatte å organisere seg i fagforninger og det ville være vanskelig for norske bedrifter å samarbeide med de. Må innrømme at jeg ikke er overbevist over forklaringen… Og la meg bare trekke frem norske Bama som er stjerneeksempel på hvordan dette kan gjøres og burde gjøres.

Rom ble ikke bygget på en dag, men resultatet ble bra til slutt!

Reidun

Med rett til å streike?

Vi på Genèveskolen kommer fra ulike forbund, men en ting har vi felles og det er et brennende hjerte for retten til å organisere seg og for arbeidstakernes vilkår i arbeidslivet. Dan Rugsveen fra Fellesforbundet har derfor bedt om å få poste et innlegg i vår blogg for å få ytre noen tanker fra våre opplevelser her på Genèveskolen og som jeg ikke har noe problem med å stille meg bak. Skulle vel heller ønske at det var jeg som hadde skrevet det, fordi jeg satt å skrev på det samme temaet selv, men ble liksom aldri fornøyd. Så da Dan kom til meg for å høre om han kunne få poste innlegget sitt i vår blogg ble jeg glad fordi han hadde klart å få frem det som jeg også ønsket å formidle til dere, men som jeg slet med å formulere for å få frem budskapet.   

Med rett til å streike? 

For oss oppe i det kalde og forblåste nord er det slik at det for de aller fleste faller naturlig at det finnes en streikerett. Slik er det og slik har det vært i mange år. Arbeidsgivere og regjering/storting er klar over dette virkemiddelet og respekterer dette. Slik er det ikke overalt i verden. 

I Brasil i fjor ble det avholdt en streik blant ansatte ved metro systemet i Sao Paulo. Eller, rettere sagt, det ble varslet at det skulle streikes fra arbeidstaker siden og dette ble også på et vis godtatt av arbeidsgiversiden. Problemet begynte ikke før "bedriften" i en uttalelse kunne fortelle at byens metro ville under streiken operere som normalt. Hvordan kan en arbeidsgiver klare å si noe sånn spør man seg? Vel, i dette tilfellet så truet bedriften med dagsbøter på 50 000 dollar (ja, du leste riktig. Og nei, det er ikke en skrivefeil) til de av arbeiderne som valgte å ta del i streiken. Dette er langt fra den eneste streiken i verden som fortoner seg på denne måten.

I ILO konvensjon 98 slås det fast at alle som ønsker det skal ha retten til å organisere seg og at man har rett på kollektive forhandlinger. I denne konvensjonen står det ingen ting om retten til å streike, men for meg og mange andre står det klinkende klart at skal man forhandle så må man også ha noe å "true" med. Det vi, som arbeidstakere kan true med er nettopp streik.
I disse dager avholdes den 101. International arbeider konferansen (ILC) i Genève. På denne konferansen har det kommet frem et syn fra arbeidsgiverne som er skremmende for oss i fagbevegelsen.
Det diskuteres hvert år en liste over 25 tilfeller på grove brudd på konvensjonene som alle partene i ILO er blitt enige om. Denne listen forhandles frem mellom arbeidsgivere og arbeidstakere som er representert på konferansen.  Listen skulle vært klar i torsdag og senest fredag . Listen er ennå ikke klar og det skyldes at arbeidsgivere ikke ønsker at det på denne listen skal være saker som omhandler retten til å streike. Det vil med andre ord si at arbeidsgivere på et globalt plan i disse dager går til angrep på streikeretten. En rett som av mange er å anse som en menneskerett! (Representanten fra den Norske regjeringen tok til ordet for dette i komiteen, og støttet at retten til å streike er en fundamental rettighet for arbeidstakerne)
 

Når klokken er passert 21.30 fredag kveld, så har de enda ikke klart å bli enige om en liste. Det har blitt lagt frem en såkalt "default list". Dette betyr at vi i skrivende stund har en liste med saker som hverken arbeidsgiverne eller arbeidstakerne vil ha. Dette igjen kan, i verste fall bety slutten på denne komiteen.
 

Arbeidsgiverne mener at dette er en sak som ikke skal behandles i ILO organet, som er et trepartsorgan (regjeringer, arbeidsgivere og arbeidstakere), men heller på et politisk plan.  I Norge er dette noe som lar seg gjennomføre. Men hvordan ville det være hvis dette skulle tas opp politisk i land som Indonesia, Hviterussland, Jordan og Tyrkia som alle er land som har ratifisert ILO konvensjon 98. Er sjansen stor for at det er politisk vilje i disse landene til å inngå samtaler på et politisk nivå når det gjelder streikerett?

Min konklusjon er at det er lite sannsynlig at fagforeningene i disse landene i det hele tatt vil bli invitert til bordet for å diskutere dette.

 

Hjemme i Norge er det streik i offentlig sektor. Dette er noe de aller fleste aksepterer og vi i fagbevegelsen viser på forskjellige måter solidaritet med de streikende i større eller mindre grad. Får arbeidsgiverne det som de vil kan streiker snart være noe som hører fortiden til for våre kamerater ute i verden og for oss i Norge. Hva vil da våre pressmiddler være?
 

Vi må ALDRI hvile og vi kan ALDRI tro at kampene er vunnet!

Med kameratslig hilsen og med støtte til de streikende Dan Rugsveen