Med rett til å streike?

Vi på Genèveskolen kommer fra ulike forbund, men en ting har vi felles og det er et brennende hjerte for retten til å organisere seg og for arbeidstakernes vilkår i arbeidslivet. Dan Rugsveen fra Fellesforbundet har derfor bedt om å få poste et innlegg i vår blogg for å få ytre noen tanker fra våre opplevelser her på Genèveskolen og som jeg ikke har noe problem med å stille meg bak. Skulle vel heller ønske at det var jeg som hadde skrevet det, fordi jeg satt å skrev på det samme temaet selv, men ble liksom aldri fornøyd. Så da Dan kom til meg for å høre om han kunne få poste innlegget sitt i vår blogg ble jeg glad fordi han hadde klart å få frem det som jeg også ønsket å formidle til dere, men som jeg slet med å formulere for å få frem budskapet.   

Med rett til å streike? 

For oss oppe i det kalde og forblåste nord er det slik at det for de aller fleste faller naturlig at det finnes en streikerett. Slik er det og slik har det vært i mange år. Arbeidsgivere og regjering/storting er klar over dette virkemiddelet og respekterer dette. Slik er det ikke overalt i verden. 

I Brasil i fjor ble det avholdt en streik blant ansatte ved metro systemet i Sao Paulo. Eller, rettere sagt, det ble varslet at det skulle streikes fra arbeidstaker siden og dette ble også på et vis godtatt av arbeidsgiversiden. Problemet begynte ikke før "bedriften" i en uttalelse kunne fortelle at byens metro ville under streiken operere som normalt. Hvordan kan en arbeidsgiver klare å si noe sånn spør man seg? Vel, i dette tilfellet så truet bedriften med dagsbøter på 50 000 dollar (ja, du leste riktig. Og nei, det er ikke en skrivefeil) til de av arbeiderne som valgte å ta del i streiken. Dette er langt fra den eneste streiken i verden som fortoner seg på denne måten.

I ILO konvensjon 98 slås det fast at alle som ønsker det skal ha retten til å organisere seg og at man har rett på kollektive forhandlinger. I denne konvensjonen står det ingen ting om retten til å streike, men for meg og mange andre står det klinkende klart at skal man forhandle så må man også ha noe å "true" med. Det vi, som arbeidstakere kan true med er nettopp streik.
I disse dager avholdes den 101. International arbeider konferansen (ILC) i Genève. På denne konferansen har det kommet frem et syn fra arbeidsgiverne som er skremmende for oss i fagbevegelsen.
Det diskuteres hvert år en liste over 25 tilfeller på grove brudd på konvensjonene som alle partene i ILO er blitt enige om. Denne listen forhandles frem mellom arbeidsgivere og arbeidstakere som er representert på konferansen.  Listen skulle vært klar i torsdag og senest fredag . Listen er ennå ikke klar og det skyldes at arbeidsgivere ikke ønsker at det på denne listen skal være saker som omhandler retten til å streike. Det vil med andre ord si at arbeidsgivere på et globalt plan i disse dager går til angrep på streikeretten. En rett som av mange er å anse som en menneskerett! (Representanten fra den Norske regjeringen tok til ordet for dette i komiteen, og støttet at retten til å streike er en fundamental rettighet for arbeidstakerne)
 

Når klokken er passert 21.30 fredag kveld, så har de enda ikke klart å bli enige om en liste. Det har blitt lagt frem en såkalt "default list". Dette betyr at vi i skrivende stund har en liste med saker som hverken arbeidsgiverne eller arbeidstakerne vil ha. Dette igjen kan, i verste fall bety slutten på denne komiteen.
 

Arbeidsgiverne mener at dette er en sak som ikke skal behandles i ILO organet, som er et trepartsorgan (regjeringer, arbeidsgivere og arbeidstakere), men heller på et politisk plan.  I Norge er dette noe som lar seg gjennomføre. Men hvordan ville det være hvis dette skulle tas opp politisk i land som Indonesia, Hviterussland, Jordan og Tyrkia som alle er land som har ratifisert ILO konvensjon 98. Er sjansen stor for at det er politisk vilje i disse landene til å inngå samtaler på et politisk nivå når det gjelder streikerett?

Min konklusjon er at det er lite sannsynlig at fagforeningene i disse landene i det hele tatt vil bli invitert til bordet for å diskutere dette.

 

Hjemme i Norge er det streik i offentlig sektor. Dette er noe de aller fleste aksepterer og vi i fagbevegelsen viser på forskjellige måter solidaritet med de streikende i større eller mindre grad. Får arbeidsgiverne det som de vil kan streiker snart være noe som hører fortiden til for våre kamerater ute i verden og for oss i Norge. Hva vil da våre pressmiddler være?
 

Vi må ALDRI hvile og vi kan ALDRI tro at kampene er vunnet!

Med kameratslig hilsen og med støtte til de streikende Dan Rugsveen

Demokrati X

Medbestemmelse er krevende og tar tid. Trepartssamarbeidet i ILO kan gi noen tanker om hvordan vi kan styrke utdanningsforbundets og profesjonens rolle i skoleutviklingen.


Konferansesalen er rund, med vegger av mørkt lakket tre som spenner seg i en bue, fra gulv til tak. De ca 250 konferansebordene i komiteen for sosial sikkerhet, er plassert i halvsirkler inn mot sekretariatet, og representanter fra arbeidsgiver, arbeidstaker og regjeringer fyller opp hver sin sirkelsektor; ILO er den eneste internasjonale organisasjonen som bygger på et trepartssamarbeid mellom fagforening, arbeidsgiver og regjering.

Min gode svenske kollega i SPF komiteen

Vi sitter på klamme beige skinnstoler på tredje timen og lytter til diskusjonen om formuleringen av et avsnitt i en avtaletekst: På årets ILO-konferanse skal man ferdigforhandle en anbefaling om hvordan fattige land kan utvikle systemer for sosial sikkerhet (Social Protection Floor: SPF): Over 5 milliarder mennesker mangler noen form for slike støtteordninger. 


Regjeringen fra Brasil argumenterer med stor patos for å få med en formulering om at systemer for sosial sikkerhet stimulerer etterspørselen i krisetider. Talspersonen fra arbeidsgiver reiser seg og etterlyser fakta som beviser en slik påstand hvor på delegaten fra Brasil, med Latin Amerikansk intensitet, repliserer "Kom!... Kom til Brasil og jeg kan snakke i 3 år... (applaus) og jeg kan gi deg en presentasjon på 3 år om fordelene med å utvide ordningene for sosial sikkerhet. Mer applaus. Talspersonen for arbeiderne foreslår at man kan legge til ordet "hjelpe" å stimulere, og arbeidsgiver godtar dette. Og slik går timene, ord for ord, avsnitt for avsnitt; hvert ord er gjennomdiskutert og har derfor legitimitet. 


Jeg må si at jeg er imponert over evnen til å finne felles grunn, jobbe med hverandre og bruke humor når uenigheten er stor: Alle blir kjent med hverandres ståsted, etter en god prosess, og nye løsninger vokser frem; bedre enn de to opprinnelige posisjonene.


Dette får meg til å tenke over hvor tidkrevende involvering og medbestemmelse er i skolen, og hvor stor mangelvare en slik deltagelse er i utarbeidelsen av utviklingsplaner for skole ute i kommune-Norge; skolebyråkrater drar på konferanser og plukker opp ulike pedagogiske ideer som er i tiden og skriftliggjør disse i handlingsplaner, som de så må innføre på skolene, til stor frustrasjon for lærere som har bygget seg opp en egen undervisningspraksis. Jeg stiller spørsmål ved det etiske i at en gruppe mennesker, gjerne arbeidsgiver/skoleeier, skal få annen gruppe mennesker, lærerne/profesjonen, til å tenke som dem; hvor stor legitimitet og bærekraft har en slik ovenfra og ned fremgangsmåte?


Utdanningsforbundet skal involveres så tidlig som mulig og i størst mulig grad; dette er ofte vanskelig for skoleeier fordi de har bestemt seg på forhånd for hvilket resultat de vil ha, og fagforeningen blir da en bremsekloss som med ulike midler må bekjempes. Vi kan unngå dette hvis fagforeningen deltar i utformingen av innholdet i disse planene; de vil da bli bedre, ha større legitimitet og det vil hjelpe (he he) lærerne til å føle større eierskap.


Klokken er 18.30 og 250 delegater har fått på plass 8 avsnitt av anbefalingen om et SPF, og hodet mitt er overinnstilt på solnedgang og piknik på stranda i Geneve. Vi skal sitte hele neste uke å få med oss hvordan dokumentet vokser fram i dialog, argumentasjon og kompromiss mellom partene; demokrati er krevende, men nødvendig for en anbefaling som skal kunne stå i flere 10 år.


Espen