Nobelt vi

Foto: Geirmund Jor

Hun ankommer workers-group inn sidedøren med rak rygg, etter å ha talt for ILOs storstue; hun så faktisk litt nervøs ut på storskjermen, før hun fikk ordet. Øynene flakket litt og man kunne se det i øynene hennes som vi kjenner hos oss selv når vi skal si noe i en forsamling. Hun framstod som rørt, stolt, varm og, ja nobel...

 Og, nå er hun hos oss, i sal 19, hvor vi har tilbrakt mange møter de siste tre ukene, snakket med fagforeningsrepresentanter fra hele verden og vi har til og med kommet på nikk med noen. Nå er vi invitert ned på gulvet og sitter blant delegatene når hun kommer inn til oss. Applausen er varm og hun blir ledet til panelet hvor møteleder pleier å sitte; vi tar på oss øretelefonene, hun tar ordet og snakker om situasjonen til burmesiske fremmedarbeidere i Thailand og menneskerettigheter før ordet går til delegatene.

Delegaten fra island ønsker henne lykke til med fredsprisen hun endelig skal motta i Oslo i helgen, mens en mannelig delegat fra Japan overbringer en hilsen fra sine kvinnelige søstre i Japan, og beskriver hvor stor inspirasjon hennes styrke og utholdenhet har vært for dem. Det er likevel den kvinnelige delegaten fra Italia som virkelig får fram fellesskapsfølelsen i meg: Hun beskriver hvordan workers har vært en drivkraft for ILOs aktive arbeid i 30 år for å sette søkelyset på brudd på menneskerettigheter i Burma (ja, for Aung San sier Burma, og da kan vel jeg også det) og hvordan fagbevegelsen og hun selv i så mange år har engasjert seg i kampen. Og, nå er hun her hos oss, free at last...

 Det får meg til å tenke på da jeg kom i prat med arbeidsgiverdelegat fra Norge, som påsto at han hadde prøvd alt for å få inderne til å organisere seg i "hans" bedrift, men at det bare var helt umulig med indere. Da jeg luftet denne påstanden med Magnus Berge fra ILO, som faktisk har gjort mye bra arbeid med å organisere indere, svarte han tørt at det kanskje var mer utslag av dårlig ledelse, enn at det er umulig å bygge fagbevegelse i India. Vi treffer dem overalt, dem som skråsikkert sier at "dette går ikke" eller "at dette er "umulig. Det er kanskje derfor det er så inspirerende med historier som den om Aung San Suu Kyi eller Nelson Mandela: Det er få ting som er umulig.

Aung San får blomster av sin italienske "søster" og delegaten fra Sør Afrika griper ordet og leser opp et manus med karakteristisk sør afrikansk aksent; han nevner et råd som Nelson Mandela hadde gitt om at man ikke måtte glemme gamle venner, når hun nå på den internasjonale arenaen ville få andre råd fra "nye" venner, sannsynligvis næringslivet, som nå står i kø for å være først i Burma. Parallellen til Nelson Mandela er rørende, og vi føler et sterkt fellesskap med fagbevegelsen som har vært med på å gjøre dette mulig; vi sitter blant dem som år etter år har tatt opp brudd på menneskerettighetene i Burma, ja vi sitter til og med i samme salen, og nå sitter hun 6-7 meter unna oss som et levende bevis på at det nytter: Det nytter! (du smiler kanskje, men jeg trot du også hadde latt deg rive litt med)  Et øyeblikk har vil følt fellesskapet, med hverandre, delegatene, Genéveskolen og... henne. Et nobelt vi... selv om jeg selv ikke har løftet en finger i retningen Burma.

Aung San Suu Kyi snur seg mot delegaten fra Japan igjen og med et ironisk smil ber hun ham overbringe en hilsen til søstrene sine hjemme i Japan: "I et av verdens rikeste land, må det vel være mulig å få til litt mer likestilling."

Så, er det over og hun er på vei ut sidedøren med et kobbel av sikkerhetsvakter; det var faktisk en stor opplevelse. Litt festtaler, men dette er helt klart et politisk menneske. Som hun sa selv:

"Jeg sitter foran dere som et parlamentsmedlem fra Burma, og ikke som en statsleder... enda."

Demokrati X

Medbestemmelse er krevende og tar tid. Trepartssamarbeidet i ILO kan gi noen tanker om hvordan vi kan styrke utdanningsforbundets og profesjonens rolle i skoleutviklingen.


Konferansesalen er rund, med vegger av mørkt lakket tre som spenner seg i en bue, fra gulv til tak. De ca 250 konferansebordene i komiteen for sosial sikkerhet, er plassert i halvsirkler inn mot sekretariatet, og representanter fra arbeidsgiver, arbeidstaker og regjeringer fyller opp hver sin sirkelsektor; ILO er den eneste internasjonale organisasjonen som bygger på et trepartssamarbeid mellom fagforening, arbeidsgiver og regjering.

Min gode svenske kollega i SPF komiteen

Vi sitter på klamme beige skinnstoler på tredje timen og lytter til diskusjonen om formuleringen av et avsnitt i en avtaletekst: På årets ILO-konferanse skal man ferdigforhandle en anbefaling om hvordan fattige land kan utvikle systemer for sosial sikkerhet (Social Protection Floor: SPF): Over 5 milliarder mennesker mangler noen form for slike støtteordninger. 


Regjeringen fra Brasil argumenterer med stor patos for å få med en formulering om at systemer for sosial sikkerhet stimulerer etterspørselen i krisetider. Talspersonen fra arbeidsgiver reiser seg og etterlyser fakta som beviser en slik påstand hvor på delegaten fra Brasil, med Latin Amerikansk intensitet, repliserer "Kom!... Kom til Brasil og jeg kan snakke i 3 år... (applaus) og jeg kan gi deg en presentasjon på 3 år om fordelene med å utvide ordningene for sosial sikkerhet. Mer applaus. Talspersonen for arbeiderne foreslår at man kan legge til ordet "hjelpe" å stimulere, og arbeidsgiver godtar dette. Og slik går timene, ord for ord, avsnitt for avsnitt; hvert ord er gjennomdiskutert og har derfor legitimitet. 


Jeg må si at jeg er imponert over evnen til å finne felles grunn, jobbe med hverandre og bruke humor når uenigheten er stor: Alle blir kjent med hverandres ståsted, etter en god prosess, og nye løsninger vokser frem; bedre enn de to opprinnelige posisjonene.


Dette får meg til å tenke over hvor tidkrevende involvering og medbestemmelse er i skolen, og hvor stor mangelvare en slik deltagelse er i utarbeidelsen av utviklingsplaner for skole ute i kommune-Norge; skolebyråkrater drar på konferanser og plukker opp ulike pedagogiske ideer som er i tiden og skriftliggjør disse i handlingsplaner, som de så må innføre på skolene, til stor frustrasjon for lærere som har bygget seg opp en egen undervisningspraksis. Jeg stiller spørsmål ved det etiske i at en gruppe mennesker, gjerne arbeidsgiver/skoleeier, skal få annen gruppe mennesker, lærerne/profesjonen, til å tenke som dem; hvor stor legitimitet og bærekraft har en slik ovenfra og ned fremgangsmåte?


Utdanningsforbundet skal involveres så tidlig som mulig og i størst mulig grad; dette er ofte vanskelig for skoleeier fordi de har bestemt seg på forhånd for hvilket resultat de vil ha, og fagforeningen blir da en bremsekloss som med ulike midler må bekjempes. Vi kan unngå dette hvis fagforeningen deltar i utformingen av innholdet i disse planene; de vil da bli bedre, ha større legitimitet og det vil hjelpe (he he) lærerne til å føle større eierskap.


Klokken er 18.30 og 250 delegater har fått på plass 8 avsnitt av anbefalingen om et SPF, og hodet mitt er overinnstilt på solnedgang og piknik på stranda i Geneve. Vi skal sitte hele neste uke å få med oss hvordan dokumentet vokser fram i dialog, argumentasjon og kompromiss mellom partene; demokrati er krevende, men nødvendig for en anbefaling som skal kunne stå i flere 10 år.


Espen