Solidaritet X

Hvert år inviterer LO de norske deltagerne på Genèveskolen på lunsj på "Le Vieux Bois", en restaurant hvor kokkene og servitørene er lærlinger på vei inn i arbeidslivet, og vi legger vekt på å behandle dem med respekt og takke for god service og mat, selv om noe av den fløyelsmyke rødvinen havnet på duken under skjenkingen. Jeg var så heldig å ha datteren til en av de andre lunsjdeltagerne til bords; en meget intelligent ung dame på 12 eller 13 som hadde meningers mot om veldig mye:

Vi startet med en diskusjon om nynorsk da hun fant ut at jeg var lærer. Så, spurte hun meg om jeg visste noe som hendte i 1919; hun visste allerede at 1. verdenskrig sluttet, at ILO ble dannet og; hun kunne fortelle meg at 15. januar 1919 ble 21 mennesker drept og 150 mennesker skadet i Boston av en 4 meter høy flodbølge av sirup som veltet gjennom gatene, da en stor tank brast, sikkert på grunn av dårlige rutiner for sikkerhet på arbeidsplassen. Imponert over historien kunne jeg fortelle at jeg mente å huske at spanskesyken herjet verden i 1919 og drepte, ja var det ikke over 10 millioner tro? ( i virkeligheten mellom 40 og 100)

Vi utsettes hele tiden for tall som forteller hvor katastrofal eller ille situasjonen er, som regel et eller annet fjernt sted i verden. 6. juni ble årets rapport om brudd på fagforeningsrettigheter lagt fram på ILO konferansen, en tykk blekke med rapporter om brudd i alle verdensdeler.

I komiteen for brudd på rettigheter har arbeidsgiversiden pulverisert hele prosessen for at sakene kan bli hørt og lagt fram, og  i komiteen for ungdomsledighet prøver de å uthule rettighetene våre med et budskap om mer fleksible ordninger og noe de kaller for selfemployment; arbeiderne kan sies opp en dag, for så å måtte komme tilbake på jobb neste dag som selvstendig næringsdrivende; uten rettigheter. Og, det tankevekkende er at det ikke er miljøer fra Asia, Afrika og Latin Amerika som står bak. Det er delegater fra EUROPA som er the bad... nei, vent; the bad BAD guyes.

Bordkavaleren min filosoferer over at hun aldri vil godta noe hun er uenig i klassen. Jeg vil ikke argumentere mot henne, men få henne til å tenke. "Ja, det er vanskelig det med at flertallet vil en ting, mens en selv er uenig og brenner for en sak." Jeg tenker at jeg kjenner igjen problemstillingen hennes fra min egen arbeidshverdag. Fagbevegelsens styrke er at vi står sammen når vi er blitt enige. "Jeg har vært i 39 land, hvor mange har du vært i?, spør hun meg utfordrende. Jeg sier at jeg er litt usikker, men at det sikkert er mange. "Har du vært i Singapore?" "Nei",  svarer jeg, "men har du vært i India?", og vi går over i en konkurranse om hvem som har vært i forskjellige land:

Det er en ting å ikke tenke over seg fattigdom og brudd på rettigheter rundt omkring i verden, enten fordi det ikke når gjennom i mediestrømmen, eller fordi det ikke når gjennom vårt eget filter, en annen ting er å sitte her å se utover workersgroup, med delegasjoner fra Etiopia, fra Colombia, fra Guatemala; ansikter fra alle medlemslandene i ILO. Fredag avsluttet Genèveskolen, tradisjon tro, med å synge for hele forsamling. Vi ville gi dem inspirasjon til å fortsette sin kamp og valgte en engelskoversatt utgave av "Til ungdommen", av Nordahl Grieg, og etter responsen å dømme, gikk den hjem:  "Finnes her nød og sult, skyldes det svik."

Lunsjen er over og jeg tar bordkavaleren min i handa. Jeg skal innrømme at hun hadde imponert meg og at jeg tenkte at hun kan komme til å utrette mye. Hun hadde fått meg til å tenke. Vi har alt å vinne på å stå sammen. Neste gang er det oss. Som Geir Myrstad, norsk ildsjel i ILO i kampen mot barnearbeid, sa under et intervju: "Solidaritet er ikke er ikke bare noe vi gjør for andre; vi gjør det for oss selv."


Espen

Demokrati X

Medbestemmelse er krevende og tar tid. Trepartssamarbeidet i ILO kan gi noen tanker om hvordan vi kan styrke utdanningsforbundets og profesjonens rolle i skoleutviklingen.


Konferansesalen er rund, med vegger av mørkt lakket tre som spenner seg i en bue, fra gulv til tak. De ca 250 konferansebordene i komiteen for sosial sikkerhet, er plassert i halvsirkler inn mot sekretariatet, og representanter fra arbeidsgiver, arbeidstaker og regjeringer fyller opp hver sin sirkelsektor; ILO er den eneste internasjonale organisasjonen som bygger på et trepartssamarbeid mellom fagforening, arbeidsgiver og regjering.

Min gode svenske kollega i SPF komiteen

Vi sitter på klamme beige skinnstoler på tredje timen og lytter til diskusjonen om formuleringen av et avsnitt i en avtaletekst: På årets ILO-konferanse skal man ferdigforhandle en anbefaling om hvordan fattige land kan utvikle systemer for sosial sikkerhet (Social Protection Floor: SPF): Over 5 milliarder mennesker mangler noen form for slike støtteordninger. 


Regjeringen fra Brasil argumenterer med stor patos for å få med en formulering om at systemer for sosial sikkerhet stimulerer etterspørselen i krisetider. Talspersonen fra arbeidsgiver reiser seg og etterlyser fakta som beviser en slik påstand hvor på delegaten fra Brasil, med Latin Amerikansk intensitet, repliserer "Kom!... Kom til Brasil og jeg kan snakke i 3 år... (applaus) og jeg kan gi deg en presentasjon på 3 år om fordelene med å utvide ordningene for sosial sikkerhet. Mer applaus. Talspersonen for arbeiderne foreslår at man kan legge til ordet "hjelpe" å stimulere, og arbeidsgiver godtar dette. Og slik går timene, ord for ord, avsnitt for avsnitt; hvert ord er gjennomdiskutert og har derfor legitimitet. 


Jeg må si at jeg er imponert over evnen til å finne felles grunn, jobbe med hverandre og bruke humor når uenigheten er stor: Alle blir kjent med hverandres ståsted, etter en god prosess, og nye løsninger vokser frem; bedre enn de to opprinnelige posisjonene.


Dette får meg til å tenke over hvor tidkrevende involvering og medbestemmelse er i skolen, og hvor stor mangelvare en slik deltagelse er i utarbeidelsen av utviklingsplaner for skole ute i kommune-Norge; skolebyråkrater drar på konferanser og plukker opp ulike pedagogiske ideer som er i tiden og skriftliggjør disse i handlingsplaner, som de så må innføre på skolene, til stor frustrasjon for lærere som har bygget seg opp en egen undervisningspraksis. Jeg stiller spørsmål ved det etiske i at en gruppe mennesker, gjerne arbeidsgiver/skoleeier, skal få annen gruppe mennesker, lærerne/profesjonen, til å tenke som dem; hvor stor legitimitet og bærekraft har en slik ovenfra og ned fremgangsmåte?


Utdanningsforbundet skal involveres så tidlig som mulig og i størst mulig grad; dette er ofte vanskelig for skoleeier fordi de har bestemt seg på forhånd for hvilket resultat de vil ha, og fagforeningen blir da en bremsekloss som med ulike midler må bekjempes. Vi kan unngå dette hvis fagforeningen deltar i utformingen av innholdet i disse planene; de vil da bli bedre, ha større legitimitet og det vil hjelpe (he he) lærerne til å føle større eierskap.


Klokken er 18.30 og 250 delegater har fått på plass 8 avsnitt av anbefalingen om et SPF, og hodet mitt er overinnstilt på solnedgang og piknik på stranda i Geneve. Vi skal sitte hele neste uke å få med oss hvordan dokumentet vokser fram i dialog, argumentasjon og kompromiss mellom partene; demokrati er krevende, men nødvendig for en anbefaling som skal kunne stå i flere 10 år.


Espen

Geneve, James Bond og dresser

Åpning av ILOs 101 sesjon

I juni hvert år fylles hotellene i Geneve opp med delegater fra hele verden; fra arbeidsgiver, fra fagforeninger og fra regjeringer. De store FN bygningene fylles opp og sommeren er i ferd med å varme dem opp, noe som gjør det til en heller litt svett opplevelse å gå i dress, en uvant dresskode for meg som lærer fra Norge. Det er tankevekkende å se disse dressene fra Botswana, fra India, fra Norge; stimle rundt i små grupper. Inni mellom dukker det opp en nasjonaldrakt fra et eller annet sted i Afrika eller Asia kanskje.

Workers group

I går  overvar vi åpningen av ILOs 101. kongress (!) og dimensjonene på den største kongressalen er ikke annet enn imponerende; etter å ha flakket litt fram og tilbake mellom ulike gjesteinnganger, klarte vi å få plass på galleriet, 5 etasjer over gulvet hvor vi kunne se delegatene finne plassene sine som små miniatyrmennesker. Hovenscenen i den nye operaen i Oslo fremstår som lokalkinoen i Lillesand i forhold. Jeg ble slått av hvor kaotisk alt var og hvor lang tid det tok før salen falt til ro, etter at man hadde begynt å slå i klubba for å få det hele i gang. Hver av de noen og tusen (?) plassene er utstyrt med en høretelefon fra 1970 tallet og man må ha den på for å høre noen ting som helst på det språket man måtte ønske.

Og, det er noe med stilen på disse kongressmøterommene (har vært i 3 til nå) som har fått meg til å trekke på smilebåndet og slenge noen vitser: Det er akkurat som å komme inn i en James Bond film fra 1970 tallet, og jeg venter på at Dr No sakte skal komme opp midtgangen å ta over hele greia. Lurer på om det er noe som heter FN-stilen i arkitektur- og interiørhistorien.

Så, det viktigste nå: Årets konferanse er åpnet og Geneves strandpromenade pulserer. Unge mennesker, ja kanskje også noen delegater innimellom, sitter på plenene med litt vin eller øl, hører på musikk og prater i den varme ettermiddagssolen.

Geneve fremstår rivieraaktig, med havna og en og annen sportsbil fra bladet motor i sterk kontrast til situasjonen rundt arbeiderrettigheter, ungdomsledighet og sosial sikkerhet som er alvorlig og hjerteskjærende. Og Mont Blanc overvåker det hele, rolig i det fjerne.

Pulserende gateliv og rikdom, i kontrast til alvoret på konferansen

Geneveskolen 2012

Det er tidlig morgen i Rolle, en times kjøring fra Geneve. Hvert år siden begynnelsen av 30 åra har det kommet  fagforeningsfolk til Geneve for å lære om internasjonalt samarbeid på Geneveskolen: Vi er plukket ut til å representere utdanningsforbundet i årets kull. Alt i alt er vi 35 representanter fra fagforeninger i alle de nordiske landene og vi skal sette oss inn i temaene på årets ILO-konferanse: Brudd på arbeidsrelaterte rettigheter, ungdomsledighet og en anbefaling om hvordan man kan få til sosial sikkerhet for alle i verden.

Hvor ofte har ikke vi sittet i ulike sosiale sammenhenger og freidig diskutert hvordan man kan få til en mer rettferdig verden. At alle får tilgang til utdanning og rett til å kjempe for sine rettigheter gjennom en fagforening, er begge grunnleggende forutsetninger for dette. Siden 1919 har fagforeninger, arbeidsgivere og regjeringer møttes for å framforhandle et internasjonalt regelverk for arbeidslivet: Etter 2. verdenskrig ble ILO tatt med som en del av FN og siden er nærmere 200 konvensjoner framforhandlet. Og, hvert år meldes ulike land inn for  ILOs applikasjonskomite for brudd på disse rettighetene, hvor de bla må svare på spørsmål fra offer, som for eksempel er utsatt for forfølgelse og tortur pga fagforeningsarbeid.

Så, en mer rettferdig verden er mulig. ILO har bygget opp et godt avtaleverk som kan sikre folk et godt liv, men disse rettighetene må kjempes fram lokalt; i Kina, i Colombia..., i Norge: I denne bloggen vil vi søke å formidle inntrykk fra ILOs 101. samling og trekke linjene hjem til Norge. Hvordan er dette relevant for oss i vår fagforening?

Espen og Reidun