Nobelt vi

Foto: Geirmund Jor

Hun ankommer workers-group inn sidedøren med rak rygg, etter å ha talt for ILOs storstue; hun så faktisk litt nervøs ut på storskjermen, før hun fikk ordet. Øynene flakket litt og man kunne se det i øynene hennes som vi kjenner hos oss selv når vi skal si noe i en forsamling. Hun framstod som rørt, stolt, varm og, ja nobel...

 Og, nå er hun hos oss, i sal 19, hvor vi har tilbrakt mange møter de siste tre ukene, snakket med fagforeningsrepresentanter fra hele verden og vi har til og med kommet på nikk med noen. Nå er vi invitert ned på gulvet og sitter blant delegatene når hun kommer inn til oss. Applausen er varm og hun blir ledet til panelet hvor møteleder pleier å sitte; vi tar på oss øretelefonene, hun tar ordet og snakker om situasjonen til burmesiske fremmedarbeidere i Thailand og menneskerettigheter før ordet går til delegatene.

Delegaten fra island ønsker henne lykke til med fredsprisen hun endelig skal motta i Oslo i helgen, mens en mannelig delegat fra Japan overbringer en hilsen fra sine kvinnelige søstre i Japan, og beskriver hvor stor inspirasjon hennes styrke og utholdenhet har vært for dem. Det er likevel den kvinnelige delegaten fra Italia som virkelig får fram fellesskapsfølelsen i meg: Hun beskriver hvordan workers har vært en drivkraft for ILOs aktive arbeid i 30 år for å sette søkelyset på brudd på menneskerettigheter i Burma (ja, for Aung San sier Burma, og da kan vel jeg også det) og hvordan fagbevegelsen og hun selv i så mange år har engasjert seg i kampen. Og, nå er hun her hos oss, free at last...

 Det får meg til å tenke på da jeg kom i prat med arbeidsgiverdelegat fra Norge, som påsto at han hadde prøvd alt for å få inderne til å organisere seg i "hans" bedrift, men at det bare var helt umulig med indere. Da jeg luftet denne påstanden med Magnus Berge fra ILO, som faktisk har gjort mye bra arbeid med å organisere indere, svarte han tørt at det kanskje var mer utslag av dårlig ledelse, enn at det er umulig å bygge fagbevegelse i India. Vi treffer dem overalt, dem som skråsikkert sier at "dette går ikke" eller "at dette er "umulig. Det er kanskje derfor det er så inspirerende med historier som den om Aung San Suu Kyi eller Nelson Mandela: Det er få ting som er umulig.

Aung San får blomster av sin italienske "søster" og delegaten fra Sør Afrika griper ordet og leser opp et manus med karakteristisk sør afrikansk aksent; han nevner et råd som Nelson Mandela hadde gitt om at man ikke måtte glemme gamle venner, når hun nå på den internasjonale arenaen ville få andre råd fra "nye" venner, sannsynligvis næringslivet, som nå står i kø for å være først i Burma. Parallellen til Nelson Mandela er rørende, og vi føler et sterkt fellesskap med fagbevegelsen som har vært med på å gjøre dette mulig; vi sitter blant dem som år etter år har tatt opp brudd på menneskerettighetene i Burma, ja vi sitter til og med i samme salen, og nå sitter hun 6-7 meter unna oss som et levende bevis på at det nytter: Det nytter! (du smiler kanskje, men jeg trot du også hadde latt deg rive litt med)  Et øyeblikk har vil følt fellesskapet, med hverandre, delegatene, Genéveskolen og... henne. Et nobelt vi... selv om jeg selv ikke har løftet en finger i retningen Burma.

Aung San Suu Kyi snur seg mot delegaten fra Japan igjen og med et ironisk smil ber hun ham overbringe en hilsen til søstrene sine hjemme i Japan: "I et av verdens rikeste land, må det vel være mulig å få til litt mer likestilling."

Så, er det over og hun er på vei ut sidedøren med et kobbel av sikkerhetsvakter; det var faktisk en stor opplevelse. Litt festtaler, men dette er helt klart et politisk menneske. Som hun sa selv:

"Jeg sitter foran dere som et parlamentsmedlem fra Burma, og ikke som en statsleder... enda."

Solidaritet X

Hvert år inviterer LO de norske deltagerne på Genèveskolen på lunsj på "Le Vieux Bois", en restaurant hvor kokkene og servitørene er lærlinger på vei inn i arbeidslivet, og vi legger vekt på å behandle dem med respekt og takke for god service og mat, selv om noe av den fløyelsmyke rødvinen havnet på duken under skjenkingen. Jeg var så heldig å ha datteren til en av de andre lunsjdeltagerne til bords; en meget intelligent ung dame på 12 eller 13 som hadde meningers mot om veldig mye:

Vi startet med en diskusjon om nynorsk da hun fant ut at jeg var lærer. Så, spurte hun meg om jeg visste noe som hendte i 1919; hun visste allerede at 1. verdenskrig sluttet, at ILO ble dannet og; hun kunne fortelle meg at 15. januar 1919 ble 21 mennesker drept og 150 mennesker skadet i Boston av en 4 meter høy flodbølge av sirup som veltet gjennom gatene, da en stor tank brast, sikkert på grunn av dårlige rutiner for sikkerhet på arbeidsplassen. Imponert over historien kunne jeg fortelle at jeg mente å huske at spanskesyken herjet verden i 1919 og drepte, ja var det ikke over 10 millioner tro? ( i virkeligheten mellom 40 og 100)

Vi utsettes hele tiden for tall som forteller hvor katastrofal eller ille situasjonen er, som regel et eller annet fjernt sted i verden. 6. juni ble årets rapport om brudd på fagforeningsrettigheter lagt fram på ILO konferansen, en tykk blekke med rapporter om brudd i alle verdensdeler.

I komiteen for brudd på rettigheter har arbeidsgiversiden pulverisert hele prosessen for at sakene kan bli hørt og lagt fram, og  i komiteen for ungdomsledighet prøver de å uthule rettighetene våre med et budskap om mer fleksible ordninger og noe de kaller for selfemployment; arbeiderne kan sies opp en dag, for så å måtte komme tilbake på jobb neste dag som selvstendig næringsdrivende; uten rettigheter. Og, det tankevekkende er at det ikke er miljøer fra Asia, Afrika og Latin Amerika som står bak. Det er delegater fra EUROPA som er the bad... nei, vent; the bad BAD guyes.

Bordkavaleren min filosoferer over at hun aldri vil godta noe hun er uenig i klassen. Jeg vil ikke argumentere mot henne, men få henne til å tenke. "Ja, det er vanskelig det med at flertallet vil en ting, mens en selv er uenig og brenner for en sak." Jeg tenker at jeg kjenner igjen problemstillingen hennes fra min egen arbeidshverdag. Fagbevegelsens styrke er at vi står sammen når vi er blitt enige. "Jeg har vært i 39 land, hvor mange har du vært i?, spør hun meg utfordrende. Jeg sier at jeg er litt usikker, men at det sikkert er mange. "Har du vært i Singapore?" "Nei",  svarer jeg, "men har du vært i India?", og vi går over i en konkurranse om hvem som har vært i forskjellige land:

Det er en ting å ikke tenke over seg fattigdom og brudd på rettigheter rundt omkring i verden, enten fordi det ikke når gjennom i mediestrømmen, eller fordi det ikke når gjennom vårt eget filter, en annen ting er å sitte her å se utover workersgroup, med delegasjoner fra Etiopia, fra Colombia, fra Guatemala; ansikter fra alle medlemslandene i ILO. Fredag avsluttet Genèveskolen, tradisjon tro, med å synge for hele forsamling. Vi ville gi dem inspirasjon til å fortsette sin kamp og valgte en engelskoversatt utgave av "Til ungdommen", av Nordahl Grieg, og etter responsen å dømme, gikk den hjem:  "Finnes her nød og sult, skyldes det svik."

Lunsjen er over og jeg tar bordkavaleren min i handa. Jeg skal innrømme at hun hadde imponert meg og at jeg tenkte at hun kan komme til å utrette mye. Hun hadde fått meg til å tenke. Vi har alt å vinne på å stå sammen. Neste gang er det oss. Som Geir Myrstad, norsk ildsjel i ILO i kampen mot barnearbeid, sa under et intervju: "Solidaritet er ikke er ikke bare noe vi gjør for andre; vi gjør det for oss selv."


Espen